Komikveld med bibelhistorien
teater performance

"FUNNYSORRYJESUS"
av og med Baktruppen
i Teatergaten


Respektløst overfor det meste


Baktruppen går stadig nye veier. I denne siste del av sin "FUNNY"-trilogi plasserer de publikum inne i en forretning, der vi sitter og kikker ut på det de fremviser ute i Teatergaten - og samtidig blir vi beglodd av folk som går forbi.
Først sitter vi der bare. En Bach-messe tordner gjennom høytalerne mens minuttene går og vi venter på at noe skal skje. Blir vi holdt for narr? Er det en naken keiser som snart skal sprade forbi utenfor vinduet? Slik går bortimot et kvarter, hvorpå to skuespillere kommer inn og resymerer det som har skjedd ute i gaten det siste kvarteret, og som vi selv har vært vitne til.
Så går de løs på bibelhistorien. Begynner med skapelsesberetningen og syndefallet, fortsetter med Moses og ender i Det nye testamente med nattverdsmåltidet, der alle medvirkende trakterer munnspillet, etterfulgt av korsfestelsen og himmelfarten, som her så og si utføres i ett. Med fyrverkeri som jetdrivstoff.
Teksten leses inne hos oss, og utenfor butikkvinduet visualiseres fortellingene på naivt og lavkomisk vis. Men ikke så naivt likevel, for baktrupperne vet hva de gjør og hvorfor. Det er ikke som da vi dramatiserte historier fra Bibelen på folkeskolen. Innimellom inviteres vi til å synge med på sanger om asfalt, marklyttere og annet, alt i haltende rytme, tvilsomme nødrim og et innhold som overskrider grensen for det meningsløse - men avsunget til velkjente salmetoner.
Dette er vidunderlig respektløst og freidig. men neppe noe særlig mange lar seg provosere av i dag. Da skulle de heller tatt for seg Koranen og fortellingene om Mohammed...
Hvor vil de hen med denne oppsetningen?
Ikke godt å si. De klarer å fremmedgjøre bibelhistorien, men ikke nødvendigvis å aktualisere eller problematisere den. De lar publikum oppleve å selv bli glodd på og trekker oss inn i allsangen og undergraver på det viset den klassiske teatersituasjonen. De fremviser en estetikk som er anti-estetisk, og parodierer gamle teaterformer som mysteriespillene. Kanskje gjør de også narr av tv-mediets plagsomme reality-serier, men jeg er ikke sikker.
De morer oss, selv om ikke alt er like morsomt. Dessuten er det fristende å se stykket i lys av den aktuelle ytringsfrihetsdebatten, selv om det ble til flere år før Muhammedkarikaturene.

ANMELDT AV JAN H. LANDRO