BAKTRUPPEN - ET STEG FORAN - Intervju med Bo Krister Wallström fra Baktruppen
Det finnes en gruppe norske kunstnere som spiser kirsebær med de store i Europa, men som spiser knekkebrød på hybelen når de er hjemme i Norge. Blandt disse er Baktruppen, vår eneste internasjonale teatersuksess. Baktruppen er en norsk teater- og performancegruppe som har vist sine forestillinger rundt omkring på de viktigeste europeiske teaterscener med jevne mellmomrom de siste 10-12 årene. Deres arbeid tar form som alt fra forestilling til radioprogram, usynlig teater og mere politisk kommenterende aksjoner. De fungerer som et kunstnerkollektiv uten hierarkisk struktur, og arbeidet befinner seg et sted mellom konseptkunst, minimalisme og multimedia. De har fått kultstatus i Tyskland og bl.a. undervist på DASARTS - teaterakademiet i Amsterdam. Baktruppen sammenlignes med den meget anerkjente New York baserte teatergruppen Wooster Group. Likheten er at begge gruppene bruker teater som det Niels Lehmann ( professor ved Århus Universitet, Center for Kulturforskning) kaller ubekymret tilbudsestetikk.
Det vil si at deres forestillinger ikke er et uttrykk for en reaksjon mot - eller et brudd med teaterets konvensjoner og tradisjoner slik avantgarden var på 60 - 70 og kanskje også 80-tallet. De bruker i stedet tradisjonen og konvensjonene med en letthet og en ubekymret frekkhet. Niels Lehmann sier i sin artikkel «Teater som ubekymret tilbudsestetikk» i Det Forskudte, Århus Universitetsforlag 1994, at det er «... En bestrebelse på å løsrive seg fra idealet om en kunst som formår å fremstille den egentlige sannheten...Hva ville skje hvis man sluttet å se tradisjonen som et problem?... Hvis man derimot betraktet tradisjonen som et reservoir av mulige former og forklaringsmodeller...med andre ord som et tilbud...Oppgivelsen av en avantgardistisk selvforståelse til fordel for en fulstendig uhemmet eklekticisme, ville ikke føre til et program om å retradisjonalisere teateret. Det er ikke snakk om en besinnelse på tradisjonen, men derimot om et geriljalignende plyndringstokt i tradisjonens skattekamre...»
For 10 år siden flyttet de fleste av Baktruppens medlemmer til Berlin, og gruppen solgte inventaret fra sitt kontor i Bergen, gammel scenografi og annet foran Berlin-muren.En performance som kan leses som en kommentar til muren og til det å kvitte seg med sin historie, noe som er et ømt punkt også i den nye hovedstaden som Berlin er blitt.På 10 års dagen etter murens fall sitter jeg sammen med en mann som bodde i Øst-Berlin og overvar begivenheten for 10 år siden. Bo Krister Wahlstrøm er billedkunstner og en del av performancegruppen Baktruppen. Wahlstrøm drikker cola og spiser ironisk nok «Dag Solstad - pytt i panne» under vår samtale. Baktruppens nye prosjekt som er under planlegging og vil se dagens lys i løpet av år 2000, er et samarbeid med forfatteren Dag Solstad. Baktruppen har sendt Solstad med tog fra Moskva til Dublin, utstyrt ham med lydutstyr til opptak og bedt ham om å snakke mest mulig inn i mikrofonen underveis. Det er et vanvittig flott materiale vi har fått sier Bo Krister Wahlstrøm og smiler.Wahlstrøm har akkurat kommet hjem fra Berlin og Frankfurt hvor Baktruppen har vist sitt seneste arbeid Spekt for fulle hus. Han ser sliten og lykkelig ut, og ordene fosser ut av munnen på ham. Vår samtale spretter rundt fra den ene forestillingen til den andre, fra anekdote til anekdote så jeg har vanskelig for å holde følge. Baktruppen ble startet i 1986 og har dermed en lang historie, ihvertfall i norsk ikke-institusjonell scenekunstsammenheng. Bo Krister Wahlstrøm understreker at Baktruppen ikke er en spiss, dvs. at det ikke finnes noen samlet ideologi eller politisk holdning. Baktruppen består av en rekke individer med forskjellig utgangspunkt, og når det er Bo Krister Wahlstrøm man snakker med så er det kun Bo Krister Wahhlstrøms meninger og tolkninger man får - han går ikke god for noen av de andre medlemmene i gruppen.
Hvordan fungerer samarbeidet i Baktruppen?
Jo takk, veldig bra. Vi prøver å aldri si nei til hverandres idéer og det er stort rom til eget materiale. Vi kommer stort sett til enighet, eller vi gjør noe selv om ikke alle er enige. Materiale for en forestilling kan være en opplevelse eller en drøm som noen i gruppa har hatt, et innlegg vi har lest i avisen eller andre ting vi er opptatt av. Vi vil gjerne delta i samfunnet, i samfunnsdebatten. Det offentlige engasjement er viktig. I 1997 sendte vi en fax til Sametinget hvor vi foreslo en forening av Samer og Kinesere. Da vi senere spilte forestillingen Good Good Very Good i Finnmark, ble vi ikke særlig godt mottatt. Som minoritet synes jeg forsåvidt at de har en viss rett til å være paranoide. Da vi tok forestillingen til Kina trodde myndighetene at vi skulle spille på engelsk uten tolk, men i siste liten stilte en av studentene opp som simultantolk. Det førte til at vi ble fullstendig sensurert av kinesisk presse. Egentlig er forestillingen en kritikk av en statsmakts behandling av minoriteter. Kinesiske myndigheter tok det svært alvorlig, mens norske myndigheter overhode ikke har reagert på at vi sammenligner Kinas behandling av tibetanere med Norges behandling av samer.
Hva gjør dere når dere har prøver?
Vi har ikke prøver. Vi prøver på scenen, foran publikum. Det blir en mye mer skjerpet og effektiv prøve enn i et prøvelokale. Kunsten handler jo om kommunikasjon, det er kommunikasjonen med publikum som er viktig - hvem skal du snakke til i et prøverom? Etter å ha samarbeidet i 13 år har vi et kodespråk som gjør at vi kan følge hverandres idéer spontant på scenen. Selvfølgelig går det galt av og til, men vi må kræsje. Det er selvfølgelig synd for publikum også de kveldene vi kræsjer. Men publikum vet jo ikke når vi gjør «feil», og noen ganger er feilene fantastiske og vi bruker dem videre. Man må slippe inn virkeligheten og hele tiden holde en åpenhet hvis man vil kommunisere, for hva er det egentlig som blir ødelagt ved disse feilene? Det er selvfølgelig noen publikumere som har vært uheldige og bare fått med seg våre dårlige forestillinger, men andre har bare sett hitene - så meningene om oss varierer. I Frankfurt skrev de til og med i programmet at det beste med Baktruppen er at man ikke vet hva man får. Hver forestilling er forskjellig. På denne måten lever materialet og lærer oss noe, og en forestilling utvikler seg hver gang vi viser den, fra prøve til prøve. Mange sier at det er konstallasjonen av veldig ulike folk som gjør forestillingene interessante å se. Vi har alle forskjellig bakgrunn, det er billedkunstnere, skuespillere, en forfatter, lys og lyd-folk m.fl. Det sosiale er viktig for oss, og diskusjonene vi har om tema og form er en stor del av prosessen. Gruppekonstallasjonen er det sentrale, den har en nøkkel som jeg ikke kan se og som jeg ikke vil røre. Det er ikke så lett å plassere Baktruppen inn i en bestemt kunstdisiplin. De gjør sitespecific performance, teaterforestillinger, radioprogrammer, CD-utgivelser og adhoc aksjoner. Fleksibileitet er vel et ord som kjennetegner arbeidet, og deres aktivitet minner om det som i Stor-Brittannia går inn under begrepet Live Art. Grupper eller enkelte kunstnere som arbeider tverrkunstnerisk hvor fellesnevneren er en eller annen form for live presentasjon. Baktruppen definerer seg selv løpende og er selv utydelige på om de er en teater - eller performance gruppe. De sier at fleksibiliteten har vært en overlevelses-strategi for dem i forhold til norske kulturpolitikk. Allikevel påpeker Wahlstrøm at nå for tiden presenteres arbeidet først og fremst i teatersammenheng. Han sier at de forholder seg til teater, at de ikke prøver å ikke være teater. De kommenterer teaterets konvensjoner, og viser dermed sin kunnskap og erfaring. Teatralitet er et problematisk begrep og når jeg spør om hvordan han har det med teatraliteten mener Wahlstrøm at det teatrale er ikke kommunikasjon, at det bekrefter seg selv og at i motsetning til det teatrale søker Baktruppen å nærme seg virkeligheten. Det kan ses i lys av deres åpenhet i forestillings-situasjonen, at de er åpne for hva som måtte skje på scenen eller i salen. Allikevel innrømmer han at teatraliteten ofte er tilstede og at teater innebærer en viss løgn - det kan være vanskelig å ta inn total sannhet.Løgn og sannhet er noe Baktruppen har vært opptatt av og i mange av sine forestillinger opptrer de med blå kontaktlinser - ærlige blå øyne. I en av sine versjoner av forestillingen «Peer du lyver. -Ja» (Det er mulig å lage teater uten at livet er et problem!), dikter de opp historier fra Hong Kong, en by ingen av dem hadde vært i på daværende tidspunkt. De bestemmer seg for å dikte opp historier om et sted de ikke har vært og fremstille det som det beste stedet i verden hvor det råder total lykke. De leser om Hong Kong og ser bilder derfra. Spørsmålet stilles om hvor kjent man må være med et sted før ens fortellinger derfra er troverdige og har en viss kredibilitet.
Det hevdes at Baktruppen har kultstatus i Tyskland, at flere unge performancegrupper har Baktruppen som sitt forbilde. Selv har de ingen, bortsett fra at de føler seg nært beslektet med den New York baserte gruppen Wooster Group. Da de var i Berlin nettopp deltok de også på et seminar om såkalt Ambient teater. Begrepet viser til opptredener som foregår i bakgrunnen som en slags musak, hvor man ikke skal måle sitt arbeid i oppmerksomhet. For Bo Krister Wahlstrøm er dette meningsløst da han mener at kommunikasjonen med publikum er det viktigeste. Han sier at kommunikasjon er å jobbe med konvensjoner, fordi kommunikasjonen stopper ved konvensjonene.
- Når man jobber på den måten vi gjør merker man folks konvensjoner og hvor dypt de sitter. Forankring er viktig fortsetter Wahlstrøm, vi kommuniserer alltid utifra hvem vi er og hvor vi kommer fra. Global kunst er noe tull, det eksisterer ikke. Da vi spilte Germania Tod in Berlin (en bearbeidelse av den kjente tyske dramatikeren Heiner Müllers drama fra 1956 - 71) i Amsterdam 1990, vant vi pris for årets beste forestilling. Samme år viste vi forestillingen i Frankfurt og ble buet ut mens folk forlot salen. Det handler om politisk kontekst når det samme materialet kommuniserer så forskjellig. Men det finnes ingen riktig måte å oppfatte våre forestillinger på. Kan publikum påvirke Baktruppens forestillinger?
Ja, de kan for eksempel gå, og vi passer alltid på at det er en fysisk mulighet.
I Kina derimot, kastet publikum seg opp på scenen og begynte å danse med oss allerede fra begynnelsen, og vi inviterer gjerne på f.eks. hjemmebrent. Teater er en sosial relasjon. Vi prøver å finne grensene for hva vi kan utsette publikum for og vil selvølgelig behandle dem godt slik at de blir, og vi kan opprettholde kommunikasjonen. Jeg mener at det er en styrke å miste kontrollen på scenen. Det ligger en autoritet i å vise noe du ikke kan eller ikke mestrer. Da vi spilte Spekt i Frankfurt nylig, tok noen av oss 10 mg sovemiddel før forestillingen. Det førte til at vi sovnet på scenen, noe som ellers er veldig vanskelig. Å sove er den totale motsatsen til teater og forestillinge sluttet da publikum gikk. Spekt handler bl.a. om hvordan man doper folk i drabantbyene. Groruddalen er Norges soveby nummer en i politisk og geografisk forstand. Man kriminaliserer den ungdomskulturen som oppstår der og doper folk ved å ikke gi dem noen tilbud. Derfor har vi arrangert prosjektet Style is King på Blå i Oslo hvor til Europa og satset penger på Baktruppen via co-produksjoner. Baktruppen ville aldri ha overlevd i norsk kulturpolitikk! Som gruppe tjener vi ikke penger i Norge for i Norge stilles spørsm&arin size="2"g;let; Er dette kunst? Dessuten har alenekunstnere status i Norge. Man ser oppHvordan forklarer du Baktruppens internasjonale suksess?
Jeg tror at det som ofte imponerer folk er at Baktruppen ikke sitter fast i motet er en del av utfordringen.-Norsk satsning på kunst og kultur i utlandet er på bærtur. Vi vil gjerne vise oss frem men ikke ta noe med tilbake; vi var der men fikk ikke med oss noe. Det er ikke snakk om utveksling. Det er viktig å finne sammenhenger og å skape noe i Norge for at ikke folk skal dra ut for å la seg stimulere. For Baktruppens del kunne det innebære å generere prosjekter og å vise arbeidet i flere deler av verden, å knytte kontakter. Det vi gjør nå er ikke alle muligheter vi har.Ute på gaten er det en demonstrasjon til minne om Krystallnatten. Bo Krister Wahlstrøm forteller om hvordan den kjente tyske dramatikeren Heiner Müller dukket opp på deres forestilling Ab jetzt III i Amsterdam. Forestillingen baserte seg på en bearbeidelse av deres egen oppsetning av Germania Tod in Berlin som Müller hadde likt godt. Men denne gangen hadde de bare beholdt en linje fra Müllers opprinnelige tekst, og dessuten fremførte de forestillingen playback og uten bukser. - Müller ble med oss ut etterpå, og hans eneste kommentar var at en av de kvinnelige aktørene hadde pene ben, men vi har aldri funnet ut av hvem han siktet til avslutter Wahlstrøm.Baktruppen viser forestillingen Spekt på Muséet for Samtidskunst søndag 21. november kl. 16.00. Se også Baktruppens hjemmesider på
http://www.baktruppen.orgBaktruppen består av Erik Balke, Øyvind Berg, Trine Falch Johannessen, Jørgen Knudsen, Bo Krister Wallström, Worm Winther og Ingvild Holm.
Camilla Eeg
Last Updated: 25-01-2001