Hvem er kvisen i norsk teater? Dette er et spørsmål som opptar oss mer og mer. Et spørsmål som dukker opp oftere og oftere: Hvem er kvisen i norsk teater? Vi vil her igjen og igjen vende dette spørsmålet, om hvem norsk teaters kvise er, til bokens lesere: Hvem er kvisen i norsk teater? Stein Winge er på alles lepper, men spørsmålet er om vi ikke skal snu nesen mot vinden og kikke oss selv over skuldrene.
Hvem framstår da som kvisen i norsk teater? Å nevne Ketil Skøien er vel noe paranoid. Torden har jo alltid symbolisert forandring.
Likeså keiserens nye klær. BAK-TRUPPEN får ofte høre etter forestillinger, at dette er ikke teater, det er det virkelige livet. Selve teateret skulle da være oppløst, kunsten er død. Som allerede Hamlet sa: Mere sak, mindre kunst. Den eneste kunsten vil her være det å begrense seg. Få ting er vel mer krevende enn å agere grenseløs. La oss derfor sette møkkagreipet bak låven og kalle en spade en spade. Dette skaper kaos og forvirring. Vi står splittet.
Om dette er en illusjon skapt av teatret eller av livet selv, er et spørsmål vi lar stå åpent. Man skal ikke skaffe seg for mange fiender, og hvem vil vel egentlig behandles som en diva! Nå som dikotomieneer i ferd med å forsvinne, hva er i virkeligheten en naturlig situasjon? Og hva er bevegelige sosiale rom? Scenografi? Kast kulissene, din gledesdreper!
Vi som arbeider under Thalias beskyttende vinger, bør kunne enes om én ting: Spørsmålet om norsk teaters kvise skulle nå være tilstrekkelig belyst, vi går derfor over til det andre spørsmålet, selve hovedspørsmålet.
II
Er teatret, når det er dødt, marginalt eller vesentlig? Står vi nære et Europa-teater? Sett under ett har vi ihvertfall lite å skamme oss over. Man skal ikke geberde seg over fiaskoer og skandaler som kruser de skrå bredder for tiden. Ja, hele verden er en scene, og alle disse rekvisitter og suffitter gjør det vanskelig å bane vei for et enkelt språk. Det er altfor lett å pakke handling inn i ord. For å holde oss til Hamlet: Jeg skulle kunne stenge meg inne i et nøtteskall og anse meg fore over uendelige rom, om jeg ikke hadde så stygge drømmer. I drømmen, og kun i drømmen, blir det umulige til virkelighet, og alle motsetninger/moteretninger forenes. Den falne elskede står opp fra de døde, og alle årstider oppleves på en gang. Det gir åpning for naturen, eller kanskje forvandler det bare ens dårlige samvittighet til en annen drøm denne gang. Den handler om lik i lasten.
Hvorvidt disse passer inn i en kommende teaterdebatt, er for tidlig å si, nå som flere og flere forestillinger kommer til sin rett og blir umulige å skille fra det virkelige liv. Mange norske grupper kjemper nå om UD's oppmerksomhet. Vårt råd er: Skaff dere en menighet! Til syvende og sist er det jo publikum som bør få siste ordet.
III
Tone Avenstroup 095 49 30 6118748
Erik Balke 08878487
Øyvind Berg 062 60992
Hans Petter Dahl 095 49 30 6118748
Ingvild Holm 05 340806
Trine Falch Johannessen 02 688034
Jørgen Knudsen 05 313818
GurŒ Mathiesen 02 196723
Worm Winther 02 684791
IV
"Det opraktiska är det enda praktiska i längden." Sånt skal man ikke si lenger. For å jobbe i dag må man tilpasse seg visse grunnforutsetninger. Dette fører gjerne til det lett forutsigelige, platte, interessante. For oss blir da distansen et sentralt kunstgrep. Avstanden mellom oss - geografisk, mentalt, sosialt og kunstnerisk - gjør det vanskelig å skru på autopiloten. Vi rapporterer om tingenes tilstand der vi er, og stiler mot et framtidig engasjement i f.eks. Dagsrevyen. For å lage teater som ingen vil se, er kunstnerisk meningsløst og økonomisk ensbetydende med selvmord.
Når BAK-TRUPPEN fremstår som én person, vil vi gi inntrykk av stor avstand til denne personen. Når BAK-TRUPPEN fremstår som et gruppebilde, ønsker vi å gi fornemmelsen av at vi er helt nære. Og man mener ikke nødvendigvis det samme i Kabelvåg, Berlin, Oslo, Bergen eller Lillehammer. Smaken er heller ikke den samme i dag som i går, den skifter som følge av vekslinger i tidsatmosfæren, i samfunnets sosiale og økonomiske struktur, i kommunikasjonsmidlenes utvikling.
V
Få regissører vil med vitende og vilje risikere dødsstraff eller livstids internering for å behandle et for dem - samt verden - vesentlig emne. Få er også de regissører som risikerer å sette seg i livslang gjeld for å realisere et prosjekt.
VI
Vi håper at vår ærlighet vil hindre oss fra å pense inn på sidespor mot lette og behagelige løsninger. Da BAK-TRUPPEN prøvde å forføre folket, ble vi sendt på en farefull ferd ut i verden. Der så vi to kvinner som vevde et klæde av grønn og beige tråd, en bil med fire små gutter og en neger som ba oss ånde liv inn i rompa på en hest. Da BAK-TRUPPEN vendte tilbake til folket og spurte "Hva betyr dette?", fikk vi til svar: "De to kvinnene er Hun-Som-Skaper og Hun-Som-Aper; den grønne og beige tråden er løgn og bedrag; bilen er opphavet og de fire guttene er oppriktigheten selv. Og negeren står for framtida, og hesten er en invitt."
VII
"Morder: Kutt ut grimasen og kom til saken." Å skrive (om) teater er å gjøre teater. Vi har berørt emner som er vanskelige å si noe om, hopper glatt over andre, og befatter oss nå med skuespillerens kunst. Hvordan ser denne personen på sine omgivelser? Skuespillerne kan aldri holde tett med noe, de sladrer om alt, sier Hamlet. Vi er ikke skuespillere. Hvor er f.eks. Kjersti Holmen? Vanvittig!
Ingen kunne hjelpe meg.
Jeg måtte gjøre alt selv
uten råd og hjelp fra noen.
Det var en enorm ensomhet.
("Sin vekt i pølse")
IX
Det er en vakker vårdag. Bjerka spretter som bare faen. Jeg vet om noen hyggelige kneiper i nærheten, sier han, og nå er det sannelig på tide kritikerne får på pukkelen.
X
I rompa er det mørkt, men det fins lys i den andre tunnelen. Forutsatt at fluene dør som fluer, at stukne griser hyler som stukne griser, at fulle menn går som fulle menn og sola skinner som ei sol. (Se tittelen, siste ord.)